Gravid Pappa

Da har jeg opprettet en ny blogg som nybakt pappa.

For dere som har fulgt bloggen min, så kan dere finne den nye bloggen min fra hverdagen som nybakt pappa på bloggen:

pappasbabytid.blogg.no

Takk så langt for alle kommentarer, meldinger, hilsner, tilbakemeldinger osv! :)

18 mai klokken 0730 kom lillepia vår til verden.

Termin var satt til 25e mai, men den terminen vi selv regnet ut først før time hos lege, var 19 mai. Så da ser det ut som vi traff mer blink enn dem? :)

For å ta begynnelse først:
 Allerede i noen uker før fødselen har Thea hatt små-sammentrekninger i magen og begynt å bli litt mer rastløs, så vi skjønte at nå begynte det å nærme seg. De fleste rundt oss har tippet forskjellige datoer, men jeg fleipet allerede før helga om "5 dager igjen". Mandagen skrev jeg "2 dager igjen" på Facebook-siden hennes.
Jeg hadde vel en god feeling om dette, da hun ca ei uke før fødselen begynte med "nå er jeg lei av å gå gravid, jeg vil føde"-innstillingen.

De siste dagene før fødselen begynte fødselsforberende rier å bli kraftigere, og mandagen begynte slimproppen å løsne; Da skjønte jeg at det var ikke mange dagene igjen! Og takk og pris for Google, så man kunne forstå litt bedre hva dette betydde! Min mor visste null om dette, og fattern enda mindre. (Når slimproppen løsner, går det 1-7 dager før fødselen begynner).

Natt til 17 mai begynte riene å ta seg opp, og Thea selv skjønte også at ting nærmet seg. Vi kunne vel så smått begynne å gjøre oss klar til "hurtig avgang", og siden jeg hadde nattevakter denne uka måtte også jeg gjøre mine forberedelser i forbindelse med vaktene mine.
Senere på dagen kom mine foreldre, og vi diskuterte litt sammen. Muttern mente det kom til å gå masse dager enda, men vi var ikke sikker på den, nei.
Uansett fikk Thea sin mor og tante til å være der om natten, for assistanse og hjelp osv. Godt var dette, da jeg som nevnt var på nattejobb.

Litt før 0400 på natta får jeg beskjed om at Thea er rykket inn på helsesenteret, og noen minutter senere er jeg også der. Thea har fått 3 cm åpning, og blir sendt med ambulanse til Hammerfest Sykehus, og mora til Thea blir med. Jeg gjør meg ferdig jobben fort som faen, og starter etter ca 0600.

Sånn midt mellom Alta og Hammerfest går vannet til Thea, og jeg er mer eller mindre startet fra Alta - her er det bare å kjøre på.
Når Thea kommer frem til Hammerfest, er det blitt 4cm åpning, og jeg skjønner glatt at her går det unna. Muttern prøver å berolige meg(kanskje, eller hun bare tok skammelig feil), og sier at det enda er langt unna selve fødselen.

Litt over 0700 kommer jeg frem til Hammerfest, og må snegle meg frem i den pokkers rot-byen, mens bilistene snegler seg i 30.... Om noen Hammerfestinger har hørt en altaværing kjefte og smelle som faen, så vet dere nå grunnen. Det hjelper ikke at mora ringer meg og sier jeg må være kjapp, for ungen er på tur ut!

0724 kommer jeg inn døra til rommet. 
0725 kommer hodet til lille babyen ut.
0730 er babyen ute!
0731 gråter jeg og nybakt bestemor en skvett - jeg både av glede for å få se lille vidunder og fordi jeg rakk hele fødselen på håret.

Mine planer om å få knipset bilder under fødsel gikk derved helt opp i røyk, men jeg fikk da knipset et par bilder av mor og lille baby bare 15-20 minutter etter fødselen... :)

Og tross i at ALLE foreldre syns sin baby er nydeligst, så ER denne babyen fantastisk nydelig!

 Mor var skammelig oppegående, men kanskje ikke så rart siden fødselen gikk kjapt og uten komplikasjoner :)
Deretter gikk det noen timer, og til jordmødrenes overraskelse spurte vi om når vi kunne få dra hjem. Vi hadde allerede planlagt at vi helst ville ha barselsdagene i Alta.
Så utpå dagen kom barnelegen og tok en titt, og ga oss klarsignal til å få lov å dra. Jeg fikk meg noen timer på øyet slik at jeg var kjørbar hjem igjen, og 1600 startet vi hjem.

Barseldagene på Alta Helsesenter har vært fabelaktig, og jordmødrene der er helt utrolig flinke! Jeg fikk også ordnet meg fri denne uka, noe som passet ypperlig siden barselsavdelingen er ubemannet på natten. Jeg ville ikke gå glipp av disse første dagene, og jeg ville heller ikke la Thea være alene om natta, så det var fint å få en forståelsefull sjef som fikset meg disse dagene fri.

Fredagskveld den 19 kunne vi dra hjem til eget hus, og selv om det var godt for mor (og litt for far) å få være i fred og ro på barselsavdelingen, var det godt å komme hjem. Man skal jo tross alt komme igang med rutiner osv, og det er alltid deilig å sove i egen seng.

Første natten i egen seng og hjem gikk overraskende bra. Lillepia sover godt om natten, og Thea måtte kun våkne en gang i løpet av natten for å gi mat!
Har vi verdens snilleste baby eller? :)
Godt er det også at hun er så snill og rolig nå, så man eventuelt får en myk overgang til mer ungeskrik og natterangling etterhvert.

I skrivende stund er vi akkurat kommet hjem, etter første trilleturen. Litt surt vær, men det var godt å kunne røre litt på seg og få trillet litt. Lillepia må ha kost seg, for hun sov hele trilleturen, og var kun våken en halvtimes tid for mat mens vi satt på kafe.

Og navnet? Babyen skal hete Vilya :)


Mens vi koser oss med småfolk i huset, funderer jeg på om dette blir mitt siste innlegg på bloggen, eller om jeg skal fortsette å blogge som "nybakt pappa"? :)

Nå er det bare 20 dager igjen!

For tiden er det bare venting. Venting venting venting. Man skulle vel ikke trodd at disse siste dagene ble de mest rastløse dagene, og det gjelder vel oss begge.
Men, babyen kommer når den kommer uansett :)

Forsåvidt har vel folkene rundt oss begynt å vedde når babyen kommer, og noen har vel til og med ment 3 uker før termin! :D

Jeg får i tillegg masse gode råd ang deltagelse på selve fødselen, og heldigvis av den sorten "det er din opplevelse, og alt kommer an på hvordan du opplever den".
På det fødselsforberedende kurset var vi vel rundt 6 par der. Ingen av mennene der ga uttrykk for å være skremt/redd på å delta på selve fødselen, men jeg hadde egentlig mest lyst å bare si "ingen av dere tør egentlig innrømme det, fordi dere skal være så mann". 
Cluet er at vi/menn nok ikke er redd for at selve fødselen ikke skal gå bra eller liknende, men jeg vil tippe de fleste menn er redd for å bli skremt av noen av de "intime anatomiske delene", som en lege beskrev det som.

For min del? Jeg vet ikke. Jeg må ta det der og da. Og takk til de som ga meg råd om akkurat denne delen (Hanne N. især, takk for praten om dette)

Det er heller ikke slik at vi menn som deltar på fødselen har noe slags støtteapparat tilstede. Rart det, men sykepleiere/jordmødre/leger burde vært skolert på å være tildels støtteapparat for oss menn som er med på fødselen også. 
Tross alt, det kan være traumatisk/tungt både å få oppleve en del "anatomiske detaljer" som er skremmende (noen fødselsleger mener at nettopp av denne grunn burde menn få slippe å være med), og tungt å se sin kjære i både smerter, "urkvinne-tilstand" og fullstendig "ukjærlig ovenfor sin mann".

Uansett, at jeg er forberedt på at dette kan bli litt sjokkartet osv for meg, hjelper meg mye bedre å være klar over, forberedt og derved bedre istand til å gjennomgå det :)


I går var både jeg og Thea på fotoshoot, denne gangen var det oss det ble tatt bilder av.
Ærede fotograf var Isabell Desireè Skog, som gjorde en flott jobb.
Vi forsøkte tidligere i uken å fikse en shoot med Rino Engdal, men da han kun var på gjennomreise i Alta, var det kun utebilder som var mulig... og været var ikke på vår side, så avtalen gikk litt i dass. Muligens nytt forsøk når han peiser forbi neste gang :)

Uansett, vi fikk tatt noen bra bilder med Isabell! :)



Kom over denne artikkelen på Klikk.no om menns tabber på fødestua. Den handler litt om hva menn klarer å lire av seg og hvordan menn klarer å tabbe seg litt ut - på den humoristiske måten.

Mye av artikkelen handlet også om menns deltagelse på fødselen, og om de bør/skal/vil.

http://www.klikk.no/foreldre/dinbaby/article665612.ece



Aaaah, endelig har noen kommet opp med noen illustrasjoner med advarsler/bruksansvisning på hvordan, hva osv for baby.
















Pregnancy Questions & Answers:

Q: Should I have a baby after 35?
A: No, 35 children is enough.

Q: I'm two months pregnant now. When will my baby move?
A: With any luck, right after he finishes college.

Q: What is the most reliable method to determine a baby's sex?
A: Childbirth.

Q: My childbirth instructor says it's not pain I'll feel during labor, but pressure. Is she right?
A: Yes, in the same way that a tornado might be called an air current.

Q: When is the best time to get an epidural?
A: Right after you find out you're pregnant.

Q: Is there any reason I have to be in the delivery room while my wife is in labor?
A: Not unless the word "alimony" means anything to you.

Q: Is there anything I should avoid while recovering from childbirth?
A: Yes, pregnancy.

Q: Do I have to have a baby shower?
A: Not if you change the baby's diaper very quickly.

Q: Our baby was born last week. When will my wife begin to feel and act normal again?
A: When the kids are in college.

For noen dager siden har vi/jeg prøvd å få tatt noen egne bilder av gravid Thea. Ikke har jeg studio, og ikke har jeg større erfaring med "studiobilder"/aktbilder/modellbilder, men jeg måtte forsøke. Noen erfaringer har man dratt med seg opp i gjennom årene med billedtaking, og noen tips har man fått.

Så da var det å anskaffe nødvendig bakgrunn og effekter, samt leke med lys og setting. Lightroom har jeg fra før av, og der åpner det seg jo også mange muligheter.

Dag 1 gikk med til test av det å ta bilder, med bruk av lys og modell. Fikk noen bra bilder, men dag 2 gikk det bedre. Godt fornøyd til syvende og sist, tatt i betraktning at jeg måtte bruke stua (med begrenset plass) som studio, mangler feks ekstern blitz til kamera, og har begrenset utvalg av objektiv...

Uansett, dette var noen av bildene jeg ble fornøyd med

 

























Jeg er gravid!
Neida, det er ikke slik, men jeg kalte bloggen for "gravid pappa" av noen spesielle grunner.
Den første er fordi jeg faktisk prøver å ta del i graviditeten, og være der for henne. Et bevisst valg hele veien.

En annen grunn er det at jeg er mann - og derved ikke kan føde. Ikke ligger det til oss menn heller å ha denne lengselen eller biologiske behovet i kroppen som roper etter å bære på en baby, selv om vi rent biologisk også har en bevissthet og ubevissthet etter det å forplante oss.
Av den grunn er dette noe vi altså ikke kan. Jeg skulle derimot ønske vi kunne. Jeg sier ikke at jeg skulle ønske jeg var kvinne, eller at både menn og kvinner skulle hatt en livmor, men jeg skulle ønske vi fikk oppleve det å kjenne spiren til et liv vokse.

Helt siden seksualiteten ble en bevissthet hos meg, og man så smått begynte å prate med mennesker om sex og graviditet, har jeg mange ganger fått høre dere menn er heldige som slipper å gå gravid i 9 måneder. Slipper? 
Vi KAN ikke!
Men at vi ikke KAN, betyr vel ikke at vi(jeg, og kanskje noen flere) ikke VIL?

Jeg skal innrømme det er en ren misunnelse ovenfor kvinner: Dere kan. Det er dere som får oppleve naturens magi med et liv som vokser i magen, og dere som får kjenne livet spire og gro, får kjenne en baby bli et lite menneske som sparker og rører på seg.
Vi menn får aldri vite hvordan dette er. Jeg har spurt og gravd og lest og bedt om utdyping, og svarene er like varierte som antall personer jeg har spurt.

Så jeg er ikke glad fordi jeg slipper, jeg er derimot misunnelig og faktisk litt lei meg fordi vi aldri får oppleve dette.
Dere slipper de 9 måneder med plager osv. Dere slipper å gå rundt å føle dere som en strandet hvalross. 
Ærlig talt. De fleste svangerskap er da faktisk uten større komplikasjoner, selv om det i de fleste tilfellene medfører både ekstra vekt, humørsvingninger og strekkmerker, og for meg ville dette vært en liten pris å betale for det dere kvinner får oppleve av liv som vokser.

Kvinner føder, menn jakter. Verden anno 2011 er ikke helt slik, men mye av det biologiske i oss er nok enda slik. Til tross for det ønsker nok menn flest å være mer tilstede både under graviditeten og oppveksten av barn. Jaktinstinktet vårt er der, men ikke fordi det instinktet er større eller kræsjer med vår tilknytning til det biologiske liv som vokser. Før i tiden var det også så enkelt at menns jakt var nødvendig for overlevelse, og ikke en funksjon for at vi skulle rømme unna den gravide kvinnen.

Så nei, jeg er ikke glad jeg slipper. Men jeg blir litt småirritert på kvinner som (fortsatt) kommer til meg og forteller at vi burde være glad som slipper.
Dere burde være lykkelig fordi dere kan. 






Dette er en hilsen til mamma'n min fra meg

jeg ligger inni magen din og lengter etter deg

- for selv om vi er nærme nå, så gleder jeg meg til

å se deg smile søtt til meg og kose når jeg vil.

Det blir i lengste laget å vente sånn, jeg vet

men tenk - for meg har dette vært en diger evighet! 

For deg er ni små måneder en brøkdel av ditt liv 

mitt liv har ikke startet det, et rart alternativ... 

Å mamma'n min, jeg gleder meg. Det kiler inni meg!

Tenk, om no'n små små uker så skal jeg treffe deg!

Jeg kjenner dine lyder, jeg kjenner stemmen din 

og om no'n små små uker skal du få høre min. 

Hvil deg, du mamsen! 

Vi skal rocke natten sammen

Dikt: Ukjent opphav, stjålet rått og hardt fra nettet. Bildet er sammensatt av en god kompis, Bjørn Terje Riise, mens selve bildene er knipset av meg.